En diamant er kjent for sin hardhet - nemlig hardhet, ikke styrke: en diamant kan bare skrapes med en diamant, men den kan bli brent eller ødelagt. Derfor kunne steinen i lang tid ikke behandles. Diamantskjæringsteknologi ble oppdaget først på 1400-tallet av indiske gullsmeder som gruvde steiner i Golconda-gruvene. De knuste små diamanter til pulver og påførte dem deretter på en roterende slipeskive - slik fikk diamantkrystaller ansikter der lyset ble bryt.

I fem århundrer har diamanten etablert seg som den dyreste og ettertraktede steinen for smykker. Og siden 1800-tallet har den blitt ansett som den mest populære steinen for forlovelses- og forlovelsesringer. Tradisjonen var ikke uten deltakelse fra De Beers, som monopoliserte diamantmarkedet på slutten av 1800-tallet, og umiddelbart etter andre verdenskrig, forklarte i en historisk reklamekampanje at diamanter er for alltid. Selvfølgelig trakk markedsførere paralleller med kjærlighet, ekteskap og foreslo menn å bruke tre lønninger på forlovelsesringen. Monopolet varte til midten av 1990-tallet. I dag eier det store "diamantsyndikatet" bare 40% av markedet.

Før en diamant går til gullsmed, skifter en eier flere ganger. De første transaksjonene finner sted mellom meglere på børsen (deretter blir diamanten kuttet til en diamant), og deretter går steinene til forhandlere og juvelerer.